Tiden var inne … endelig var det tid for en tur til Sprutelva.

I et normat tromsvær med skyer, vind og pluss 5-8 grader var Irving og mæ igang fem minutter over fem. Forventningene var så høye og blodsukkeret så lavt at jeg følte ingen glede etter en liten times fiske lengre. Sur vind og ei tilsynelatende elv kombinert med en gnagende sultfølelse er ingenting for en naturell surpeis som meg. Det bare måtte bli mat.

Etter mat var Æ ok igjen. Stabil og fin begynnte fiske og plutselig stilnet det av(!) <og så så vi fisk! Stor fin fisk i mengder! Det varte et par timer før det hele var over, men det er disse stunder man venter 11 måneder hvert år på.

Irving poserer her med det største fangst-gliset Æ har sett på gutten 🙂

For min egen del ble det en klump i halsen på veien hjem, i visshet om at mister man 5 stykker så er man kanskje ikke verdig noe relevant fangst…