Blåværet kom da jeg og Rune dro avgårde til vannet som får meg til å tenke på mitt norske favorittlag. Alt lå til rette for storfangst. Maggoten var ennu i live etter forrige isfisketur og engelsksettermentalitet boblet inni begge oss.

Det tok noe tid før noe som helst skjedde egentlig. Sola lurte seg unna en sky etterhvert og vinden snek seg nedover fjellet og tvang på meg vottene.
Jeg begynnte vurdere retrett, Rune insinuerte om at det begynte bli lovlig kaldt, da plutselig stanga bøyde seg… FISK ropte Rune, du verden hvor det rykket. Jeg kunne ikke kjenne noe, så var det noe der, så var det borte, så var det noe der,, trodde jeg…osv. Jeg klarte ikke bestemme meg om jeg hadde fisk eller ikke og sveivet opp de 10 meterne med snøret jeg hadde ute.

Dette fiskegliset er faktisk genuint. Jeg har aldri blitt så glad over en så liten fisk! Røra ble knerta med tanke på vintertur 2010 som står på tapeten over påske. En perfekt agnfisk med andre ord smiley

Vi pilket videre, men jeg følte tiden begynte å renne ut. Rune nevte flere ganger at det begynte å bli noe kaldt. Jeg skulle begynne å sveive opp fiskeremediet da det nykket nok en gang. Lykken var komplett. En fisk tre ganger størrelsen av den første dukket opp etter en hard fight.

Fisken var så stor i forhold til den første at jeg ble litt engstelig. Men nok en agnfisk notert og knertet.

Rune ser fangst og fiskeremedier med ærefrykt i blikket. Totalt resultat er nå uavgjort. 2–2 etter 2 turer.
Takker Rune for nok en flott tur.