Det var såvidt blitt mai.
Jeg hadde fått min nye kjæledegge, ei Scott-stang klasse 4.
Det var vindstille så jeg rallyet meg etter jobb til den såkalte Snikfjorden.
Jeg kjente på meg at alt var ved det normale da jeg kom fram. Engelssettermentaliteten buldret i kroppen. Nå skulle jeg fiske igjen…med NY stang. Mulighetene var formidable.
Etter å ha plundret sammen stanga listet jeg meg ned til strandkanten. Og så vaket det….rett framfor meg. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Dette hadde ikke skjedd på flere år! Jeg så på nyscotten og tenkte; fisk på første kast?!
Jeg kastet
Men lite skjedde. Scott er ei bra stang. Jeg koste meg og observerte vak på vak. Det ble etterhvert endel fluebytter før jeg endte opp med ei slags rosaorange marflo. Denne hadde jeg på da jeg kravlet meg framover til et svært supevak.
Jeg kastet.
Og vakringen omdannet seg til en vannplog i retning av min eminente marflo, sø i anmarsj! Da den tok rykket kroppen min til i et etterlengtet mothugg, årevis med frustrerte spasmer rykket til og fisken slapp. My bad.

Som bildet viser, når man tar en stykk stor sø og kombinerer denne med et frenetisk mothugg, så kan selv ikke Mustads kvalitetstål motstå g-kreftene som aksjonerer.

Jeg dvelet ikke ved dette, jeg var faktisk fornøyd med å ha kjent fisk. Den var stor, sikkert 2 kgs. Den vaket som en ubåt. Jeg hørte das boot musikken inni hodet mitt.

Senere mistet jeg en til, på puppe.

Det var en fin dag.