Det er juli og vi er i vår bardomselv,
TC og jeg. Det var lenge siden sist.

Vi skulle endelig få prøvd oss på brekket der vi har tilbringt utallige fisketimer. Elva var blitt steindyr og fiske i og var full av finlendere armert med metallkasteanretninger. Men pytt sann, vi hadde vår spesialplass.

Det tok ikke lang tid før TC fikk en knallis

smiley

Den veide 5 kgs og tok på en blue charm. Mulig det dukker opp en video her av kjøring… Denne ble forøvrig brutalt myrdet da den skulle opptre på et middagstallerken.

Dette har ingenting med overskriften på inlegget å gjøre.

Dagen derpå fisket vi på samme plass. Og etter langt og lenge og lengre enn langt fikk jeg laks på ei hvit og grønn tubeflue. Samme plass som den nylig avdøde 5 kgs laks, la oss kalle han Kalle. Kompisen til Kalle bringte fram en lykkefølelse i meg. Han suste opp og ned brekket der jeg stod og lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt ei Danielson-snelle uten brems. Men skrekkblandet morsomt var det.
Helt til kompisen til Kalle, la oss kalle han f**k face…, bestemte seg og kile seg mellom noen steiner og fri seg fra min opplevelse!
Hvillken egoisme av en laks!? Her har jeg jobbet hardt for å kroke, håve, fotografere og slippe ut en laks, så stikker den bare.

Løsningen for mitt ego er å kalle det hele for prematur catch and release. For når jeg tenker meg om var det det jeg egentlig ville. opplevelsen var allerede berget.(*)

*Særlig